Det finnes bare én riktig rekkefølge å lese «Narnia»-bøkene i!

Det løser ingen verdensproblemer, men jeg liker å ha sterke meninger om små ting som betyr noe for meg. Derfor mener jeg at den kronologiske nummereringen forlagene bruker på Narnia-bøkene i dag, er en skandale.

Uansett hvilke svakheter Narnia-filmene måtte ha, gjorde filmskaperne i det minste én ting riktig: De fulgte den opprinnelige utgivelsesrekkefølgen, slik mange eller de fleste utgaver nummererte bøkene frem til rundt tjue år før dette innlegget ble skrevet.

• The Lion, the Witch and the Wardrobe
• Prince Caspian
• The Voyage of the Dawn Treader
• The Silver Chair
• The Horse and His Boy
• The Magician’s Nephew
• The Last Battle

Fra 1994 begynte de daværende forlagene å bruke et annet nummereringssystem. Denne rekkefølgen er i hovedsak kronologisk og flytter to bøker, The Magician’s Nephew og The Horse and His Boy, slik at de havner henholdsvis før og etter The Lion, the Witch and the Wardrobe:

• The Magician’s Nephew
• The Lion, the Witch and the Wardrobe
• The Horse and His Boy
• Prince Caspian
• The Voyage of the Dawn Treader
• The Silver Chair
• The Last Battle

Forlagene hevder, ikke særlig overbevisende, at denne omleggingen gjenspeiler Lewis’ eget ønske. De viser til et brev han skrev til en ung amerikansk fan som foretrakk kronologisk rekkefølge, i motsetning til moren som foretrakk utgivelsesrekkefølgen. Lewis skrev blant annet:

“Jeg tror jeg er mer enig i din rekkefølge for å lese bøkene …”

C. S. Lewis

I resten av brevet forklarer Lewis at serien ikke var planlagt på forhånd. Hver av de tidlige bøkene førte videre til den neste, og han var ikke engang sikker på om alle de senere bøkene ble skrevet i samme rekkefølge som de ble utgitt.

Et vennlig brev til en ung fan er selvsagt ikke særlig sterkt bevis for at Lewis egentlig foretrakk kronologisk rekkefølge. Jeg har uansett aldri møtt en ekte Lewis-fan som er enig. For meg er den kronologiske nummereringen en skandale, fordi den eneste riktige måten å oppdage Narnia på er slik Lewis selv «oppdaget» verdenen – i hovedsak den opprinnelige utgivelsesrekkefølgen, med et par små forbehold.

Jeg sier ikke at det er noe galt i å lese bøkene kronologisk når du allerede kjenner dem. Det kan faktisk være interessant og fremheve små spenninger mellom fortellingene som viser hvordan de vokste frem i Lewis’ eget hode – altså i omtrent samme rekkefølge som de ble utgitt.

Men det finnes bare én riktig måte å oppdage historiene på, altså å lese dem for første gang. Problemet med den nye nummereringen er ikke at det er galt å lese dem slik, men at generasjoner av nye lesere nå møter bøkene i denne rekkefølgen uten engang å vite at det finnes et alternativ.

Lewis bygde opp Narnia-verdenen som en kunstner som begynner med en liten skisse et sted midt på arket og deretter utvikler bildet, først i én retning, så i en annen, til kantene til slutt også er fylt ut.

Mer konkret begynte Lewis med et poetisk bilde han lenge hadde båret i hodet – omtrent scenen mot slutten av første kapittel i The Lion, the Witch and the Wardrobe: en faun med paraply og armene fulle av pakker under en lyktestolpe i en snødekt skog. Ved «kantene» endte han med The Magician’s Nephew og The Last Battle, som forteller om begynnelsen og slutten på Narnia-verdenen – dens skapelse og åpenbaring.

Ingen kunstner begynner øverst i venstre hjørne og tegner systematisk nedover og bortover til nederst til høyre, og vi betrakter heller ikke et bilde slik første gang. Vi begynner ved et fokuspunkt og følger komposisjonen rundt. Slik utforsker Lewis Narnia metodisk fra bok til bok gjennom forskjellige dimensjoner av tid og rom:

• The Lion, the Witch and the Wardrobe tegner opp selve landet Narnia fra det første bildet i Lewis’ hode, med få antydninger om den større verdenen utenfor grensene.
• Prince Caspian tar et stort sprang fremover i tid og senere et lite skritt sørover til Archenland.
• The Voyage of the Dawn Treader reiser mye lenger og seiler østover fra Narnia helt til kanten av verdenen, allegorisk på vei mot himmelen, solen og Aslans eget land.
• The Silver Chair drar nordover fra Narnia og, enda mer slående, dypt ned i Narnias underverden – motsatt retning av himmelen, selv om den ikke fremstilles som et dødsrike.
• The Horse and His Boy vender sørover, langt inn i en kultur som ligger lenger fra det kjente Narnia-miljøet enn noe annet vi møter.
• The Magician’s Nephew tar et enormt sprang bakover til Narnias opprinnelse og enda lenger, og vestover til landet bortenfor Lantern Waste.
• The Last Battle går fremover til Narnias undergang – og forbi den.

Legg merke til det naturlige skillet mellom de fire første fortellingene og de tre siste. De første fire har, til tross for forskjellene, en felles struktur der engelske barn blir fraktet til Narnia og deretter vender tilbake til England. De deler også flere av de samme hovedpersonene gjennom fire eventyr på rad. De tre siste står mer for seg selv: Hver av dem har et annet sett hovedpersoner, og ingen er en direkte fortsettelse av de andre.

I bok 1–4 i utgivelsesrekkefølgen følger vi Pevensie-barna på fire besøk til Narnia, med fetteren Eustace i de to siste. Etter fire historier av samme type med overlappende persongalleri skifter Lewis gir og gir oss tre annerledes historier. Et forbehold er at Lewis ser ut til å ha skrevet The Horse før The Silver Chair. Likevel lot han The Silver Chair bli utgitt først, antakelig for å bevare sammenhengen mellom Eustaces to Narnia-eventyr. The Silver Chair viser dessuten til fortellingen om The Horse and His Boy som en historie som skal komme.

The Horse and His Boy er den eneste boka i serien som ikke handler om barn fra vår verden som kommer inn i Narnia. I stedet følger den personer som hører hjemme i Narnia-verdenen. Handlingen foregår i løpet av siste kapittel av The Lion, mens de voksne Pevensie-søsknene regjerer som konger og dronninger, men selv om de dukker opp, handler historien ikke først og fremst om dem.

Fordi The Horse kronologisk foregår der den gjør, plasserer den nye rekkefølgen boka mellom The Lion og Prince Caspian. Dermed brytes flyten mellom Pevensie-barnas to første Narnia-eventyr. Siste avsnitt i The Lion avslutter blant annet slik:

“Og det er selve slutten på eventyret om garderobeskapet …”

C. S. Lewis

Setningen markerer The Lion som bok én og forbereder oss på Pevensie-barnas retur i Prince Caspian. Å vende seg bort fra dem i en hel bok – bortsett fra en gjesteopptreden som voksne – for å lese The Horse gir liten mening.

Men dette er likevel ikke det største problemet med å oppdage Narnia kronologisk. Det virkelige problemet er at The Lion, the Witch and the Wardrobe og The Magician’s Nephew bytter plass. Ingen bør lese The Lion for første gang etter allerede å ha lest Magician’s Nephew.

La oss gå tilbake til det første bildet: en faun med paraply og armene fulle av pakker under en lyktestolpe i en snødekt skog. Bildet er magisk og gåtefullt av flere grunner. Hva gjør et mytologisk vesen som en faun i en verden med paraplyer, pakker i brunt papir og lyktestolper? Og hvorfor står det én eneste lyktestolpe midt i skogen?

The Lion introduserer flere mysterier: en høy og myndig kvinne ved navn Jadis som kaller seg dronning, men kanskje er en heks; dyr som snakker; og rykter om en usett og ukjent skikkelse ved navn Aslan som er på vei. Lewis lar med vilje både barna og førstegangsleseren møte Aslan som en ukjent. Og så har vi den mystiske inngangen til Narnia: Hvorfor i all verden skal et garderobeskap være en dør til denne magiske verdenen?

Deretter møter vi den gamle professoren, som hører de eldre barnas bekymringer om Lucys historier og bruker logikk og sunn fornuft for å forsikre dem om at hun ikke er gal, og at den rimelige antakelsen er at hun forteller sannheten. Han snakker vagt om mysteriene i huset, men på siste side antyder han at han kanskje har lekt litt med dem – at han vet mer om Narnia enn han har sagt, selv om han har sine grunner til å holde tett.

Gleden ved disse gåtene er ikke avhengig av at vi senere får svar, men Lewis gir oss faktisk svarene i Magician’s Nephew. Professoren har vært i Narnia og var til og med vitne til skapelsen. Garderobeskapet ble laget av et tre som vokste i London fra kjernen i et Narnia-eple han plantet, og magiske ringer kunne frakte mennesker mellom verdener.

Heksa Jadis er en ond skapning fra en annen verden, og Aslan er skaperen av Narnia. Lyktestolpen og flere andre engelske elementer kom fra vår verden helt i begynnelsen.

Når vi leser The Lion for første gang, møter vi mysterium og undring. Når vi senere kommer til Magician’s Nephew, sitter vi og tenker: «Aha! Det er derfor …»

Bytter vi om på disse to bøkene, får vi svarene før spørsmålene. Når Magician’s Nephew først svarer på spørsmål vi ennå ikke har stilt og The Lion deretter presenterer gåter vi allerede kjenner løsningen på, mister den første mye av avsløringskraften og den andre mye av mysteriet.

Å lese Magician’s Nephew før The Lion tar også noe av kraften fra den store oppdagelsen i Prince Caspian. Pevensie-barna vender tilbake til Narnia etter ett år og oppdager at 1300 Narnia-år har gått. Det er særlig overraskende hvis Prince Caspian er vårt andre møte med Narnia. Hvis det er det tredje, og vi allerede vet at gutten som så Narnia bli skapt levde lenge nok til å møte fire barn som besøkte verdenen mange tidsaldre senere, blir spranget på 1300 år mindre sjokkerende.

Så glem nummereringen på de nye utgavene. Les bøkene i rekkefølgen Lewis ga dem ut – særlig hvis du leser høyt for barn som aldri har hørt dem før, eller som ikke husker dem særlig godt.

Øyvind Nyborg