Om viktigheten av eventyr

“Eventyr forteller ikke barn at drager finnes. Barn vet allerede at drager finnes. Eventyr forteller barn at dragene kan drepes.”

G.K. Chesterton

Bør vi fortsette å lese disse ofte skremmende historiene for barna våre – og for oss selv, for den saks skyld?

Eventyrene har selvfølgelig fulgt oss svært lenge. Noen av de tidligste ble skrevet på napolitansk dialekt av Giambattista Basile i Italia tidlig på 1600-tallet: Lo cunto de li cunti overo lo trattenemiento de peccerille – «Fortellingenes fortelling, eller underholdning for de små». De opprinnelige versjonene av historier som Rapunzel, Rødhette og Askepott er mer voldelige og langt tydeligere seksuelle enn de senere utgavene. Brødrene Grimm i Tyskland og Charles Perrault i Frankrike tok historiene videre, gjorde dem mer respektable og la til nye fortellinger.

Noen av disse historiene, som Askepott, er virkelig universelle og finnes over hele verden, på språk fra zulu til svensk, med små variasjoner. Glasskoen kan for eksempel bli til en sko av gress. Kanskje finner vi nettopp her et bevis på noe grunnleggende menneskelig som vi deler.

Men er det i seg selv en god nok grunn til å fortsette å lese disse gamle og ofte skremmende fortellingene for små barn? Det er jo historier om barn som går seg bort i skogen og blir fanget av en heks som vil spise dem, som i Hans og Grete, eller om en ulv som blir skåret opp av en jeger slik at bestemor kan slippe fri, som i Rødhette.

Likevel mener jeg det er svært viktig, kanskje enda viktigere i dag, at disse gamle historiene blir fortalt igjen og igjen. Volden inngår i en tilfredsstillende struktur med en vending og den nødvendige lykkelige slutten. Godt og ondt er behagelig tydelig skilt fra hverandre; eventyret har få gråsoner. Skurken gir barnet et sted å projisere egne aggressive følelser. Når sinne eller hat ikke kan uttrykkes direkte mot voksne barnet er avhengig av, kan denne naturlige aggresjonen flyttes over på den helt tydelige skurken: stemoren, den onde ulven eller heksa.

Samtidig kan barnet, nettopp fordi godt og ondt er så klart atskilt, identifisere seg med den gode helten eller heltinnen. Barnet kan kjempe seg gjennom den tette skogen for å redde Tornerose eller på magisk vis få vogn, praktkjole og glassko for å fortrylle prinsen. Det kan kjenne seg igjen i den lille, svake eller undertrykte – som Askepott ved ildstedet – som gjennom en tilfredsstillende vending overvinner oddsene og seirer. Dermed gir eventyrene rom både for naturlig aggresjon og for noe helt avgjørende som barnet trenger for å vokse: håp.

Denne vendingen, som så ofte ligger i hjertet av en god historie – tenk på Jane Eyre som til slutt gifter seg med Mr. Rochester i Charlotte Brontës mesterverk – kan være særlig tilfredsstillende for det lille, hjelpeløse og helt avhengige barnet. Gjennom helten eller heltinnen kan den lille gutten eller jenta overvinne de store og noen ganger skremmende voksne rundt seg.

Kanskje enda viktigere er det at disse fortellingene leses eller fortelles av de samme voksne som barnet både elsker og frykter. Da kan dette skje trygt, igjen og igjen, innenfor hjemmets rammer. Det er noe grunnleggende beroligende ved gjentakelsen av de samme ordene: Den trøster barnet, nærer fantasien og demper frykten.

“Vil du at barna dine skal bli intelligente, les eventyr for dem. Vil du at de skal bli enda mer intelligente, les enda flere eventyr.”

Albert Einstein

Øyvind Nyborg