Å bestige forholdsfjellet

Jeg opplever et forhold – eller et ekteskap – som en av de vakreste erfaringene i livet. Og jeg mener ikke bare de gode forholdene. Jeg mener også forhold som møter bratte utfordringer som utroskap, pornoavhengighet, infertilitet, psykisk sykdom og mye annet. Til og med forhold som tar slutt.

Et forhold gir oss et sted å vokse, møte våre egne svakheter ansikt til ansikt og bli bedre mennesker. Jeg mener at alt sammen – både det gode og det vanskelige – kan behandles og ses som en betydningsfull erfaring.

Likevel får «forholdet» ofte skylden for mye av ulykken mennesker kjenner på. Kanskje føler de seg fast i et forhold som ikke er kjærlig eller tilfredsstillende, eller de føler seg dårlig behandlet, forsømt eller uønsket. Jeg ser mange gi ekteskapet eller partneren skylden for egen ulykke og vanskeligheter, og det er grunnen til at jeg ville skrive dette.

Når du er avhengig av at forholdet eller «den andre halvdelen» skal fylle behovene dine og bestemme hvor godt du har det, blir forholdet svært tungt når partneren ikke leverer. Skuffelse, bekymring, frykt, sinne og følelsen av å bli oversett blir til mye arbeid.

Da er det lett å sette partneren – og kanskje også seg selv – i en trykkoker helt til den andre begynner å oppfylle behovene dine og leve opp til forventningene du har til forholdet.

Hvordan bryter man denne sirkelen?

For meg handler det om å slutte å legge selve «forholdet/ekteskapet» eller «partneren/ektefellen» til grunn for alt det harde arbeidet. Det virkelige arbeidet vi bør bruke energien på, foregår I VÅRE EGNE HODER.

Det virkelige arbeidet er å møte våre EGNE svakheter i måten vi reagerer på og håndterer det som skjer, selv svært dysfunksjonelle situasjoner. Det som er en stor utfordring for én person, er ikke nødvendigvis det for en annen. Derfor kan vi ikke alltid gi selve prøvelsen skylden for vedvarende smerte og ulykke.

Vi kan erkjenne at vi ennå mangler styrken, erfaringen, verktøyene eller forberedelsen som trengs for å håndtere situasjonen. Jeg synes forhold – og særlig ekteskap – ofte får et ufortjent dårlig rykte, når de samtidig kan vise oss hva vi trenger å arbeide med I OSS SELV.

Jeg elsker for eksempel å gå og klatre i fjellet. I en periode besteg jeg det samme fjellet daglig. Mange ville sett på det og tenkt: Det der ser hardt ut. For meg ble det lett. Jeg hadde trent, forberedt meg og gjort arbeidet som krevdes for å mestre akkurat det fjellet.

Fjellet ble ikke mindre underveis – å prøve å forandre selve fjellet ville vært et voldsomt arbeid. Det var jeg som forandret meg og gjorde jobben. Derfor ble klatringen lettere og gjennomførbar.

For den som aldri har klatret fjellet, ikke har forberedt seg og fortsatt mener at fjellet må endre seg for at alt skal gå lett, vil det naturligvis føles hardt. Og noen motsetter seg dessverre den personlige treningen slik at det fortsetter å føles hardt hele livet.

Som med et fjell kan vi aldri planlegge ut fra at partneren skal forandre seg. Partneren og forholdet kan by på bratte partier som utfordrer oss. Men VI kan forandre oss, forberede oss og bli klare til å møte dem. Vi kan lære å klatre bedre ved å øve, gjøre det personlige arbeidet og lære å reagere og håndtere situasjoner på en bedre måte.

Det lærte jeg mens jeg selv forandret meg gjennom mitt første langvarige forhold på elleve år. Ting som tidligere var ekstremt vanskelige for meg, ble senere lettere å håndtere fordi jeg begynte å gjøre den personlige jobben.

Jeg har også sett mennesker møte virkelig tunge ting: kontrollerende eller ekstremt sjalu partnere, utroskap, graviditet etter utroskap, arbeidsledighet, psykisk sykdom, temperament og mer. Jeg kjenner mennesker som har opplevd slike ting – og verre – og likevel møtt dem med stor styrke.

De gjorde sin personlige trening. De tok ansvar for egne reaksjoner og følelser i møte med situasjonene. De valgte å gjøre klatringen til en personlig seier i stedet for å la fjellet ødelegge dem, og lærte å ikke gi partneren eller forholdet hele skylden for egen ulykke.

Valget er personlig: Du kan akseptere en situasjon du ikke kan endre, forberede deg på den, akseptere den og gå videre i livet med lykke – eller du kan forlate den og gå videre med livet med lykke. Det riktige valget er det som gjør deg lykkelig på lang sikt. Nøkkelordet er selvinnsikt.

Vil du gå mer i detalj? Når du konsentrerer deg om å styrke ditt indre, trenger ikke humøret, innfallene, komplimentene, oppmerksomheten eller de kjærlige og hjelpsomme handlingene til partneren å avgjøre om du føler deg hel og trygg. Da kan du ta partneren ut av TRYKKOKEREN.

Når utfordringene kommer, uansett hvor store de er, står du bedre rustet til å møte dem med kjærlighet, omtanke, styrke, selvtillit og trygghet i stedet for stolthet, egoisme, usikkerhet, angst, sinne, tvil og skyld.

Hvis forholdet får minne deg om hva DU SELV trenger å arbeide med, kan virkningen bli både sterk og varig. Og når du lærer å mestre ditt indre bedre, kan ting falle på plass på best mulig måte for deg – uansett hvilken tilstand partneren er i, og selv om forholdet skulle ta slutt.

Finnes det glede i å bestige et fjell du har forberedt deg på? Absolutt. Mer glede enn du kanskje aner. Jeg har kjent den selv.

Jeg har kjent den gleden mens jeg besteg mine egne fjell i situasjoner som ellers kunne vært blant de vanskeligste øyeblikkene i livet: dagene før et samlivsbrudd, den første dagen alene hjemme etter at jeg forlot partneren, dagene jeg måtte fortelle venner og familie at hun ikke kom tilbake, det å være singel igjen og møte dating, undringen over om jeg noen gang ville møte noen – og mange andre ting jeg ikke kan dele her.

Det var øyeblikk der jeg måtte stole på min egen styrke, karakter og forberedelse, fordi fjellene ikke flyttet på seg. Var det tårer? Var dagene «harde»? Selvfølgelig. Men jeg kjente også seier. Jeg visste hva jeg var laget av. Jeg kjente kjærlighet. Jeg satt på toppen. Og ja, jeg kjente glede.

Jeg vet at noen blir kastet rett ut på Mount Everest lenge før de kunne vært forberedt. Noen blir nærmest født der. Jeg vil derfor ikke at noen skal lese dette og føle seg svake eller utilstrekkelige. Start den personlige treningen der du er, enten du står i en bratt fjellside eller i slake åser.

Og hvis du allerede har forsøkt et fjell og måtte bæres ned på båre – ja, så er det også greit. Det kommer alltid flere fjell. Det er noe av skjønnheten i livet: Det kommer alltid nye muligheter til å trene, klatre og nå en ny topp.

En god venn sa det fint:

“Livet er ikke for pyser.”

Jeg tror man trenger styrke for å komme seg gjennom livet. Selv om ingen av oss kommer levende gjennom det – det er min morbide sans for humor …

“Har du møtt en prøvelse som ble lettere, ikke fordi selve prøvelsen endret seg, men fordi du gjorde den personlige jobben og endret måten du håndterte den på?”

Øyvind Nyborg