Ikke FINN en sjelevenn – BLI en sjelevenn!

Tror du på sjelevenner? En god venn spurte meg om det for en stund siden, og jeg svarte uten å nøle …

Du vokste kanskje opp med tanken om å «finne sjelevennen din» – den ENE SANNE KJÆRLIGHETEN du var ment å være sammen med. Det skulle bare «skje». Du skulle bare vite det når du møtte personen du var ment for, den ene som fantes der ute akkurat for deg.

Denne personen skulle få deg til å føle deg hel – som to halvdeler som møtes og fullfører hverandre. Hvis du bare kom nær nok noen til å elske av hele hjertet, og personen fikk deg til å føle deg helt trygg, selvsikker og akseptert – og du kunne gi det samme tilbake – da måtte det bety at dere var skapt for hverandre. Det måtte være ekte kjærlighet.

Hvis dere kunne fylle hverandres behov, veie opp for hverandres svakheter, akseptere hverandre som dere var – uansett drama – ha samme musikksmak, bare «skjønne» hverandre, ha voldsom kjemi og en kjærlighet og lengsel som føltes magisk, da måtte dere ha nok kjærlighet til å få et forhold eller ekteskap til å fungere. For kjærlighet skulle jo kunne få dere gjennom alt.

Og par som så ut til å ha lykkelige forhold og ekteskap, måtte selvfølgelig være sjelevenner.

Jeg kunne knapt vært mer uenig i disse forestillingene, og dette er hvorfor:

• Det er et svært umodent syn på hva ekte kjærlighet og virkelig lykke handler om.
• Det høres ut som en Hollywood-versjon – eller en videregående-versjon – av kjærlighet.
• Dette synet på sjelevenner dyrker fantasien om at ett menneske skal FULLFØRE et annet.
• Det motarbeider følelsen av å være et helt menneske på egen hånd og får oss til å tro at helhet, trygghet og til og med verdi først begynner når vi finner sjelevennen og gifter oss.

• Det får single til å bruke enorme mengder tid, energi og tårer på å FINNE noen, fordi de føler seg mindre hele uten en partner.
• Det skaper lett en berg-og-dalbane i forhold, med stadige oppturer, nedturer, tvil og frykt når partnerne veksler mellom å leve opp til og falle utenfor forventningen om å gi hverandre helhet og verdi.
• Lykkelige forhold og ekteskap er ikke lykkelige fordi to mennesker «fant» sjelevennen sin.
• Lik smak i musikk eller andre ting er IKKE nok til å skape et lykkelig forhold eller ekteskap.
• Kjemi og romantisk kjærlighet er svært viktig, men det er ikke nok til å skape et varig og lykkelig forhold eller ekteskap.

“Ikke «FINN» en sjelevenn – BLI en sjelevenn!”

Med andre ord: Ikke bruk mesteparten av tiden og energien din på å FINNE en sjelevenn og håpe, håpe og håpe at kjærligheten bare skal «skje» eller tilfeldigvis krysse veien din. Bruk heller mesteparten av energien på å utvikle din egen karakter – enten du er singel eller gift – og BLI først den typen menneske som faktisk er i stand til å være en god partner.

For å fremstå som en sjelevenn – lykkelig, kjærlig, øm, forståelsesfull og hel – må du først kunne bringe din EGEN lykke og helhet inn i forholdet. Et sunt, levende fellesskap og sunn kjærlighet kan ikke bygges av to desperate mennesker som forventer at den andre skal reparere dem.

Enten du eller partneren din har dette med dere fra første dag eller lærer det senere i forholdet – noe som absolutt er mulig – mener jeg at egenverd og evnen til å være lykkelig på egen hånd, uavhengig av omstendigheter og andres atferd, er nødvendig for at et sunt forhold skal kunne blomstre.

BONUS #1: Like barn leker best

Når du utvikler disse egenskapene i deg selv – og faktisk lever dem – blir du også skarpere til å kjenne dem igjen hos andre. Og du får egenverdet du trenger for å gå bort fra en partner som ikke lever på denne måten. Vi har vel alle vært der og blitt i et forhold lenger enn vi burde. Nok av det.

BONUS #2:

Lykke og indre helhet gjør deg UTSTRÅLENDE og ATTRAKTIV for nettopp den typen partner du ønsker å tiltrekke deg. Så tror jeg på sjelevenner? Ja, det gjør jeg – slik jeg også sa til vennen min. Men ikke som et eventyr, og ikke som én eneste forhåndsbestemt person.

Jeg tror dere kan føle dere som sjelevenner fordi dere begge har arbeidet hardt for å BLI mennesker som kan være gode partnere. Gjør du det arbeidet før du møter den du elsker, kommer du inn i forholdet med noe eget å tilby – og kan lettere se at den andre også gjør det.

Det er DEN KARAKTEREN dere kjenner igjen i hverandre når dere møtes, i stedet for å se den andre som en lenge savnet halvdel som skal fylle det som mangler i deg.

Så ja, dere kan føles som sjelevenner fordi dere har blitt det. Dere går samme vei i det som virkelig betyr noe. Sjelene deres er på linje. Og det kan være noe av det vakreste man opplever.

Ideelt sett bør ikke et forhold eller ekteskap bygges dersom bare én av to bringer «sjelevenn-materiale» til bordet. Ideelt sett ser man det og går videre. Men ekteskap skjer likevel, og noen ganger er ingen av partnerne der når de gifter seg. Det betyr ikke at håpet er ute. Jeg tror virkelig et par kan snu utviklingen hvis begge ønsker det. I noen tilfeller er det dessverre kanskje bare én som vil nok.

Øyvind Nyborg