Valentinsdagen 2016: Viktigheten av å elske seg selv 14. februar

Det samme ropet går igjen fra de lengtende single på valentinsdagen: «Jeg vil bare bli elsket.» Det er dagen for sukk og tenners gnissel blant dem som står uten en romantisk partner, og for en viss konkurrerende selvtilfredshet blant dem som har en. Men hvem har egentlig sagt at dagen bare skal handle om én svært snever definisjon av ordet «kjærlighet»?

Selv romantisk eller seksuell kjærlighet kan deles inn i mange former, fra lidenskapelig kjærlighet til den rolige kjærligheten mellom livspartnere, via det besettende og det omsorgsfulle. Men hvorfor ha så ensidig fokus på parforhold i det hele tatt? Romantisk kjærlighet er kanskje den formen det skrives og synges mest om, og den kan være den mest intense. Men intensiteten kan romme sterk følelsesmessig smerte så vel som glede. Andre former for kjærlighet er kanskje mindre dramatiske, men det betyr ikke nødvendigvis at de er mindre viktige i livene våre.

Vi elsker foreldrene våre og vennene våre, og vi elsker kjæledyrene våre. Vi elsker også oss selv, men dessverre havner vi ofte langt nede på listen over dem vi synes er lette å elske. For mange er følelsene rundt en selv kompliserte, negative og rett og slett forvirrende. Selvhat er et vanlig problem som kan føre til depresjon og sinne. Når vi har negative følelser overfor andre, forsøker vi gjerne å håndtere dem; når følelsene gjelder oss selv, har vi lettere for å ignorere dem eller velte oss i dem, og da blir de ofte enda sterkere.

Kjærlighet til seg selv kan faktisk være «den største kjærligheten av alle», og den fortjener både innsats og ettertanke fordi den er viktig for alle de andre kjærlige relasjonene i livet. Likevel gjør vi sjelden nok for å utvikle den. Og når vi først ser nærmere på den, blander vi den ofte sammen med forfengelighet og arroganse – noe den ikke er.

«For å kunne elske og bli elsket av andre, må du først elske deg selv.» Høres det ut som mantraet til en arrogant egoist? Det burde det ikke. Kjærlighet til seg selv må aldri forveksles med narsissisme eller annen egoistisk atferd. En sunn form for egenkjærlighet innebærer et fungerende nivå av selvtillit og selvinnsikt – men ikke egoisme eller den konstante, navlebeskuende selvopptattheten som enkelte guruer og livscoacher kan dyrke frem.

Vi lever i en tid med aggressiv selvpromotering og forfengelighet, der sosiale medier bombarderes med selfier og rapporter om selv de minste detaljene i folks liv. Facebook er fullt av mennesker som deler bilder og historier som får livet deres til å se perfekt ut, og det er lett å anta at de dermed har både egenkjærlighet og selvtillit på plass. I virkeligheten er det ofte motsatt. Mennesker som virkelig har det godt, føler sjelden et sterkt behov for å skryte, og slik oppmerksomhetssøkende atferd kan like gjerne være et tegn på sårbarhet og svært lav selvfølelse.

Ekte og nyttig kjærlighet til seg selv kommer gjerne med en solid dose humor og en avslappet erkjennelse av alle feilene våre og det tilfeldige ved hvem vi er. Det er et realistisk kjærlighetsforhold, ikke en blind forelskelse. Det handler om å gi seg selv rom, og om ikke å låse oppfatningen av «hvem jeg er» for hardt, fordi vi alle består av mange personlighetstrekk og handlingsmønstre som ofte trekker i ulike retninger.

Å være glad i seg selv kan også innebære å mislike sider ved seg selv fra tid til annen. Når det gjelder utseende, handler det om å kunne være komfortabel med «ufullkommenhetene» sine i stedet for hele tiden å jage dagens ideal – selv om litt oppussing selvfølgelig er lov! Det handler om å være ærlig, først og fremst med og om seg selv. På mange måter ligner det mer på å være sin egen tolerante og kjærlige storesøster eller storebror enn å være sin egen mest hengivne fan.

Det er fullt mulig å elske seg selv og samtidig ønske å forandre seg til det bedre, i stedet for å avfeie all kritikk og alle feil med «jeg er bare meg selv, sånn er jeg». Det handler om å ha verdier uten å bli overdrevent dømmende eller intolerant overfor andre. Vi er alle et arbeid under utvikling når det gjelder personlig vekst. Å bråstoppe bare for å stå og beundre en falsk følelse av integritet er ikke en form for egenkjærlighet som fungerer særlig godt.

Noe av det beste med kjærlighet til seg selv er at den smitter. Vi trekkes mot personen i rommet som utstråler en passe mengde trygghet, fordi en slik avslappet selvtillit gjør at vi selv føler oss bedre etter møtet. Mennesker med sunn egenkjærlighet får oss til å føle oss bedre med oss selv, ikke dårligere. Derfor må det ikke forveksles med narsissistens vampyraktige egenkjærlighet, som tapper andre for selvtillit for å mate sin egen selvopptatthet.

Når du genuint er glad i deg selv, blir det lettere for andre å være glad i deg. Egoister vil nekte for at de har feil og mangler, mens mennesker med lav selvfølelse kan tro at feilene og manglene er alt de består av. Ingen av delene gir særlig motivasjon til å tilpasse seg andre: Den ene tror det ikke finnes noe som bør endres, den andre at alle forsøk uansett vil mislykkes. Sunn kjærlighet til seg selv innebærer et mer empatisk blikk på seg selv og en langt sannere forståelse av hvordan andre faktisk ser deg.

Å løpe ut og kjøpe et valentinskort med «JEG ELSKER MEG» på forsiden er kanskje ikke den perfekte måten å uttrykke dette på. Men å anerkjenne noen av de fine og elskverdige sidene ved deg selv kan være en start – sammen med et stille, realistisk klapp på skulderen for innsatsen og det du har oppnådd så langt i livet. Sjarm og smiger hører tradisjonelt valentinsdagen til, så hvorfor ikke rette litt av begge deler mot deg selv for en gangs skyld?

Øyvind Nyborg