Ikke en blogg
Kraften i en hund
Jeg befinner meg et sted i krysset mellom sorg og utmattelse, og det jeg tenker på, er hvor enormt mye jeg kommer til å savne ham. Hvor mye jeg gruer meg til stillheten ved å komme hjem til ingenting. Å, som jeg kommer til å savne den helhjertede feiringen hver gang hund og eier møtes igjen – som om vi har vært borte fra hverandre i evigheter, når jeg i virkeligheten bare har tatt en tjue minutters tur på butikken.
Jeg trodde smerten ved å måtte ta beslutningen om avliving skulle ta livet av meg. Å leke Gud. Å avgjøre at livskvaliteten ikke lenger var der.
Å elske en hund er å virkelig forstå betydningen av betingelsesløs kjærlighet. Hvis du har vært så heldig å dele livet med en hund – særlig en «sjelevenn-hund» som er borte eller nærmer seg slutten – kjenner du også baksiden av et så sterkt forhold: sorg. Selv om du vet at dagen kommer før eller siden fordi den trofaste følgesvennens liv er forholdsvis kort, kan du egentlig aldri forberede deg på tapet, stillheten og tomheten etterpå.
Nå har jeg i alle fall svaret på spørsmålet om jeg har kjent kjærlighet utover den jeg føler for foreldrene mine, søsteren min, kjæresten og noen få venner. Svaret er ja. Kanskje ikke i den mest konvensjonelle formen, men kjærlighet er kjærlighet. Når vi kjenner den, vet vi det. Den kommer i mange former og størrelser. Den er en kameleon. Og litt av en skøyer også. Kjærligheten overrasker oss. Noen ganger gjør den vondt, og det er en del av pakken.
Kjærlighet er ikke skjør. Når vi elsker, gjør vi ting vi aldri hadde forestilt oss at vi skulle gjøre.
Vi rydder opp, for eksempel. Vi tørker sikkel, oppkast, snørr, dritt, tiss, puss – hva det nå måtte være. Vi skifter bleie. Vi holder skjeen og oppmuntrer til bare litt mer eplemos. Når den døende er et menneske, klarer vi forhåpentligvis å tilgi det som måtte trenge å bli tilgitt: at personen ikke var der, at personen var for mye til stede, at for lite ble sagt, at for mye ble sagt, at perfeksjon aldri ble oppnådd, og så videre …
Og sammen med denne sorgen kommer det også en form for … vent litt … glede. Helt alvorlig, det finnes glede her. I evnen til å være takknemlig, for eksempel: for all kjærligheten jeg føler og all kjærligheten jeg har fått tilbake. For de våte, slurvete kyssene jeg fikk hver gang jeg prøvde å ta en lur på sofaen. For de store, runde og skyldige hundeøynene som så på meg når han visste at han hadde gjort noe galt – og for at jeg ikke klarte å være sint. For det snøftende selskapet jeg både kommer til å savne og alltid vil ta vare på i minnene.
Kipling sa det best:
The Power of a Dog — Rudyard Kipling
Det finnes sorg nok i livets naturlige gang, fra menn og kvinner til å fylle vår dag; og når vi vet at sorg allerede venter, hvorfor sørger vi da alltid for enda mer? Brødre og søstre, jeg ber dere ta dere i akt for å gi hjertet deres til en hund som kan rive det i stykker.
Vi kan passe oss så mye vi vil. Men diktet heter «The Power of a Dog», og den kraften er høyst virkelig – og, slik Kipling visste, er den også noe godt.
Tino var den beste hunden i universet. Jeg kommer til å savne ham så utrolig mye, og jeg kommer alltid til å verdsette den betingelsesløse kjærligheten han ga meg.
Øyvind Nyborg