Myten om det svarte beltet

Jeg har en liten innrømmelse å komme med som Taekwon-Do-instruktør. Den handler om et belte – så svart at det trosser både tid og rom.

Bildet av dette mørke, mystiske og eksotiske beltet – perfekt knyttet rundt vaskebrettmagen til en fryktløs fighter – ble servert deg dag og natt fra alle kanter.

Den fighteren? Det kunne være DEG. Den fryktløsheten? Den kunne være DIN. Og den magen også …

Bare skaff deg svart belte, så ville alt bli perfekt.

Vel … Det var i hvert fall det de ville at du skulle tro …

Og det ville de virkelig. For det meste klarte de det også, gjennom alle disse bøkene, filmene, TV-seriene, magasinene og reklamene.

Helt til du innså følgende:

Uansett hvor mange ganger du så The Karate Kid, Kwai Chang Caine eller Ninja Turtles, ville de eldgamle grunnprinsippene kunsten bygger på ALDRI ha noe med en bit svart stoff rundt livet å gjøre.

Det svarte beltet var en løgn, en myte, et eventyr – basert på en grunnleggende feilslutning.

For dagen etter at du fikk det svarte beltet, når festen og ståheien hadde lagt seg, kom du ganske sikkert til en litt urovekkende erkjennelse:

Ingenting forandrer seg …

Joda, du har sannsynligvis noen flere blåmerker. Kanskje til og med et blått øye eller et ømt ribbein. Og lommeboka er nok litt slankere etter den solide graderingsavgiften du måtte betale.

Men du er fortsatt nøyaktig den samme fyren eller jenta.

• Du glemmer fortsatt små detaljer i mønstrene.
• Du gjør fortsatt «dumme» feil i grunnteknikkene.
• Du får fortsatt juling i sparring.
• Og ja … du sliter fortsatt med selvtillit, motivasjon eller skader.
• Akkurat som dagen før – da du ennå ikke hadde svart belte.

For en … lettelse!

Nå kan du endelig slutte å fokusere på «det beltet»

og begynne å fokusere på deg selv.

For:

“Et svart belte er ikke slutten. Det har det aldri vært. Det er selve begynnelsen.”

Øyvind Nyborg