Stillhetens ekko

Stillhetens ekko — Øyvind Nyborg

I et rom fylt av skygger står jeg alene, med minner som hvisker, er jeg kald helt inn til beinet. Hvert ekko av latter føles nå som et spøkelse, i dette huset av speil er det deg jeg savner mest.

Veggene kommer nærmere, og stillheten overdøver alt, jeg leter etter en vei ut, men går meg vill i mengden. Stemmen din hjemsøker meg, en melodi jeg lengter etter, i nattens stillhet er det navnet ditt jeg holder fast ved.

Ensom, å så ensom, i labyrinten i mitt sinn, jeg strekker meg etter noe, men det finnes ingenting. Ensom, bare så ensom, med skyggen din ved min side, i stillhetens ekko finnes det ingen steder å gjemme seg.

Byens lys svinner hen, gatene ligger øde, midt i alt kaoset kjemper jeg etter pusten. Hvert skritt kjennes tyngre, med fortidens vekt, i denne verden av illusjoner – hvor lenge kan jeg holde ut?

Alle stjernene har falt, natten er så kald, jeg drukner i mørket, i en historie som aldri ble fortalt. Berøringen din er et minne, et spøkelse mot huden min, i morgengryets stillhet skulle jeg ønske du kom inn.

Ensom, å så ensom, i labyrinten i mitt sinn, jeg strekker meg etter noe, men det finnes ingenting. Ensom, bare så ensom, med skyggen din ved min side, i stillhetens ekko finnes det ingen steder å gjemme seg.

Hvert hjerteslag minner om dagene vi la bak oss, hvert øyeblikk minner om kjærligheten jeg ikke finner. Jeg er fortapt i ekkoene, i nattens stillhet, jeg leter etter ditt nærvær der lyset er borte.

Ensom, å så ensom, i labyrinten i mitt sinn, jeg strekker meg etter noe, men det finnes ingenting. Ensom, bare så ensom, med skyggen din ved min side, i stillhetens ekko finnes det ingen steder å gjemme seg.

I stillhetens ekko finnes det ingen steder å gjemme seg, jeg er fortapt i mørket, med minnet om deg som veiviser.